Møt Ola Ramstad

19 år gammel var Ola da han forlot Sjåk for å finne lykken i Oslo. Og lykken fant han. Han begynte i Posten og fikk sin utdannelse i administrasjon og personalledelse der. En utdannelse både han og posten fikk glede av i over 40 år når han gikk av med pensjon en sommerdag 2004. Men karrieren er ikke det han sitter igjen med som han er mest glad for, det er uten tvil hans kone Berit, som han møtte på jobb i 1963. De giftet seg tre år senere og gift er de fremdeles.

En ukes tid etter Ola gikk av med pensjon, var han ute på tur med sin hund. På sin vei opp Ris Skolevei kom han forbi sentralen og stakk nysgjerrig hodet inn. Der fant han Gunnar Sunde og Stein Brubak, to av ildsjelene som startet sen tralen i 1999. Det tok ikke lang tid før han skjønte at dette var noe han ville bruke noe av sin tid på.

Ola har mange historier å fortelle om sine snart 8 år som frivillig. En av de mest bemerkelsesverdige er et av de første han fikk og som ble avsluttet tidligere denne sommeren. Han fikk en venn. Hanne* hadde ringt Stein og spurt om han ikke hadde en som kunne besøke henne en gang i blant. Ola fikk oppdraget og et dypt vennskap basert på gjensidig respekt utviklet seg fort.

«Vi møttes ikke bare en gang i uken, vi snakket med hverandre ofte på telefonen også», sier Ola.
«Jeg har fått like mye glede av vennskapet som hun fikk», fortsetter han.
Når Hanne gikk bort i sommer var det en venn som forsvant, ikke et oppdrag eller en bruker.

Hva er det du setter mest pris på ved å være frivillig Ola?

«Det å omgås mennesker. Jeg har også lært veldig mye, faktisk mer enn jeg har lært i hele mitt yrkesliv. Jeg har opplevd bydelen fra sitt beste og sitt verste. Dessuten er takknemligheten man møter helt fantastisk. Ens egen selvfølelse vokser når man opplever slikt.»

Hva har du lært?

«Jeg har lært hvordan det er å bli gammel. Dessuten så har jeg jo vært så mange ganger på hjelpemiddelsentralen at jeg har veldig god innsikt i hva man kan få der...» sier Ola med et smil.
«Det er vanskelig å nevne alt man lærer når man omgås så mange, men det er veldig mye» fortsetter han.
Tiden begynner å løpe fra oss. Ola skal følge en dame til legen og da kan man ikke komme for sent. «Jeg har aldri angret et sekund», sier han før han forsvinner ut døren.

*Jeg har naturligvis endret hennes navn.

Espen Watne Andresen